Du er her: KRL Norsk Engelsk Matematikk Samfunnsfag Natur & miljø TverrfagligFilosofiske samtalerForsiden Forum E-postliste Kontakt Hjelp Om
1.-4. klasse Dyrene blant oss Mia og hesten Trygg Mia forteller om hester Ridning Hesten opp gjennom historien
 Mia og hesten Trygg
 

Hesten opp gjennom historien

Sist oppdatert: 4. januar 2004

Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Clipart.com

Hesten er et av de dyrene menneskene har hatt mest nytte av. I krig har den slitt med å dra kanoner og tunge vogner og i fredstid har den trukket ploger, lastevogner og diligencer. I sport har hesten gledet oss i veddeløp, på sprang- og dressurbanen. Den har vært de rikes stolthet og de fattiges hjelper. Men den har også blitt jaktet på og gitt oss godt kjøtt i trange tider.

Hesten i krig

Allerede i de førhistoriske hærstyrker ble hesten brukt i krig. Egypterne og de gamle grekerne spente stridshestene foran lette stridsvogner. Når de kjørte disse vognene, kunne soldatene lett og smidig bevege seg under kamp.

Etterhvert ble hestene større, og soldatene kunne også ri på dem. På hesteryggen kunne soldatene bevege seg raskt mellom fiendens rekker og fra sted til sted. Det var lettere å slåss fra hesteryggen, man ble høyere enn dem man sloss mot og man kunne angripe ovenfra. Mange hester ble riktig «flinke» kamphester, de sparket og bet fiendtlige soldater, og kunne kaste seg med hele sin tyngde mot den deres rytter slåss mot.

Både araberne og mongolene vant sine kriger ved hjelp av sine kavalerier. Begge disse folkeslagene var dyktige hestefolk.

Den 2. verdenskrig er den siste store krigen der hester ble brukt i kamp. Selv om man hadde biler på den tiden, var hestene overlegne til å ta seg frem i ulendt terreng. Hestene tok seg til og med frem over høyfjellet og i dyp sne, med tung last på ryggen eller vogner og sleder etter seg. For at de ikke skulle synke i sneen, ble det noen ganger festet truger til hovene deres.

Fremdeles bruker politiet hester når de skal slåss mot voldelige demonstranter og holde ro og orden i gatene.

Visste du at:

– den store mongolske erobreren Djengis Khan lot soldatene sine binde tøydukker på ryggen av hester slik at det så ut som soldater til hest? Når deres hærstyrker nærmet seg fiendens, mistet fiendens soldater ofte motet da de så hvor mange de var. Da flyktet de, eller kjempet dårligere fordi de var redde.

– hester ble brukt i det norske forsvar helt frem til 1986?

– det er bare noen få år siden den siste gruveponnien kom opp i lyset etter livslang tjeneste i en engelsk kullgruve? Nå har maskiner tatt over jobben med å trekke vogner med kull gjennom de mørke gruvegangene.

Veddeløp

Romerne brukte hestene i veddeløp: hestene kappløp med små lette vogner etter seg. Tilskuerne veddet penger på hvem av hestene som kom til å vinne, og veddeløpene var store folkeforlystelser.

Senere ble det vanlig å ri hester i veddeløp. Engelskmennene likte så godt denne sporten at de utviklet en egen hesterase bare for veddeløp, engelsk fullblods. Dette er den raskeste hesterasen i verden, disse hestene kan løpe 60 km/t.

I Norge var det før i tiden vanlig å arrangere kappløp med vogn for gårdshester på store markeder. I Norge bruker vi fremdeles hester som minner om gårdshester i travløp, såkalt norsk kaldblods.

I dag arrangeres veddeløp med hest over hele verden. Man har veddeløp der man rir fullblodshester i full gallopp på en veddeløpsbane. Noen ganger setter man opp hinder i banen som hestene må hoppe over.

Andre ganger lager man en løype i terrenget med mange hindre. Et slikt veddeløp kalles for terrengritt. Man kan også ha ritt over store avstander som varer i flere dager. Dette kalles for distanseritt.

I Norge, og i mange andre land, er det vanlig med travløp. Da kappløper hestene på en travbane med en liten lett vogn, en såkalt sulky, etter seg.

Sprang og dressur

Trening av hester til de mest fantastiske kunster har ikke bare vært en kunst, men også helt nødvendig. Tenk bare på hvor godt trent hestene som skulle brukes i krig måtte være.

Flere konger har opp gjennom tidene etablert stutterier og rideskoler der hester ble trent til å utføre imponerende kunster. En av de mest kjente av disse er Den spanske rideskolen i Wien. Denne rideskolen har til og med sin egen hesterase, den hvite Lippizaneren.

Folk har til alle tider hoppet hinder over gjerder, porter og trestammer i naturen. Men det er først i nyere tid dette har utviklet seg til å bli en egen sportsgren. Antageligvis begynte man å trene hester til å hoppe hinder i forbindelse med trening til revejakt på de store godsene i Storbritannia. Litt etter litt begynte man så å trene sprang fordi det var gøy, og man arrangerte konkurranser. Idag er dette en yndet sport blant mange ryttere over hele verden.

I sprangkonkurranser er det bare en hest med rytter på banen av gangen som skal hoppe en hinderløype. I dressurkonkurranser skal hesten gå og løpe pent med bøyd nakke og gjøre grasiøse kunster.

Arbeidshesten

Helt siden man begynte å dyrke jorden har hesten vært en god hjelper. Men det var først på 1000-tallet man laget de første selene som gikk rundt halsen og foran brystet på hesten. På den måten kunne man utnytte hestens fulle kraft til tungt arbeid, slik som å trekke tunge lass og pløye jorda.

På 1800-tallet ble tømmerdriften stor i Norge, og det var hestene som måtte slepe tømmeret ut av skogen til nærmeste elv der det kunne fløtes om våren. Ofte måtte de gå med truger i dyp sne og trekke svære tømmerstokker etter seg.

Under industrialiseringen ble små shetlandsponnier brukt til å trekke vogner med kull ut av gruvene. Disse ponniene levde hele livet under jorden og så aldri dagslys. Ponnier har jobbet i gruvene i England helt frem til våre dager.

Til Amerika kom hesten først på 1500-tallet med de spanske erobrerne. Mange hester rømte fra sine eiere og levde vilt i store flokker på prærien. Indianerstammer fanget mange av dem og utviklet seg til å bli et av verdens dyktigste rytterfolk.

I Amerika og i Australia brukes hesten særlig til kvegdrift, dvs. til å passe på og fange inn kveg. Slik brukes hestene den dag i dag.