Hesten opp gjennom historien
Sist oppdatert: 4. januar 2004
Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Clipart.com
Hesten er et av de dyrene menneskene har hatt mest nytte av.
I krig har den slitt med å dra kanoner og tunge vogner og
i fredstid har den trukket ploger, lastevogner og diligencer.
I sport har hesten gledet oss i veddeløp, på sprang-
og dressurbanen. Den har vært de rikes stolthet og de fattiges
hjelper. Men den har også blitt jaktet på og gitt oss
godt kjøtt i trange tider.
Hesten i krig
Allerede
i de førhistoriske hærstyrker ble hesten brukt i krig.
Egypterne og de gamle grekerne spente stridshestene foran lette
stridsvogner. Når de kjørte disse vognene, kunne soldatene
lett og smidig bevege seg under kamp.
Etterhvert ble hestene større, og soldatene kunne også
ri på dem. På hesteryggen kunne soldatene bevege seg
raskt mellom fiendens rekker og fra sted til sted. Det var lettere
å slåss fra hesteryggen, man ble høyere enn dem
man sloss mot og man kunne angripe ovenfra. Mange hester ble riktig
«flinke» kamphester, de sparket og bet fiendtlige soldater,
og kunne kaste seg med hele sin tyngde mot den deres rytter slåss
mot.
Både araberne og mongolene vant sine kriger ved hjelp av
sine kavalerier.
Begge disse folkeslagene var dyktige hestefolk.
Den 2. verdenskrig er den siste store krigen der hester ble brukt
i kamp. Selv om man hadde biler på den tiden, var hestene
overlegne til å ta seg frem i ulendt terreng. Hestene tok
seg til og med frem over høyfjellet og i dyp sne, med tung
last på ryggen eller vogner og sleder etter seg. For at de
ikke skulle synke i sneen, ble det noen ganger festet truger til
hovene deres.
Fremdeles bruker politiet hester når de skal slåss
mot voldelige demonstranter og holde ro og orden i gatene.
Visste du at:
– den store mongolske erobreren Djengis Khan lot soldatene
sine binde tøydukker på ryggen av hester slik at
det så ut som soldater til hest? Når deres hærstyrker
nærmet seg fiendens, mistet fiendens soldater ofte motet
da de så hvor mange de var. Da flyktet de, eller kjempet
dårligere fordi de var redde.
– hester ble brukt i det norske forsvar helt frem til
1986?
– det er bare noen få år siden den siste gruveponnien
kom opp i lyset etter livslang tjeneste i en engelsk kullgruve?
Nå har maskiner tatt over jobben med å trekke vogner
med kull gjennom de mørke gruvegangene.
Veddeløp
Romerne
brukte hestene i veddeløp: hestene kappløp med små
lette vogner etter seg. Tilskuerne veddet penger på hvem av
hestene som kom til å vinne, og veddeløpene var store
folkeforlystelser.
Senere ble det vanlig å ri hester i veddeløp. Engelskmennene
likte så godt denne sporten at de utviklet en egen hesterase
bare for veddeløp, engelsk fullblods. Dette er den
raskeste hesterasen i verden, disse hestene kan løpe 60 km/t.
I Norge var det før i tiden vanlig å arrangere kappløp
med vogn for gårdshester på store markeder. I Norge
bruker vi fremdeles hester som minner om gårdshester i travløp,
såkalt norsk kaldblods.
I dag arrangeres veddeløp med hest over hele verden. Man
har veddeløp der man rir fullblodshester i full gallopp på
en veddeløpsbane. Noen ganger setter man opp hinder i banen
som hestene må hoppe over.
Andre
ganger lager man en løype i terrenget med mange hindre. Et
slikt veddeløp kalles for terrengritt. Man kan også
ha ritt over store avstander som varer i flere dager. Dette kalles
for distanseritt.
I Norge, og i mange andre land, er det vanlig med travløp.
Da kappløper hestene på en travbane med en liten lett
vogn, en såkalt sulky, etter seg.
Sprang og dressur
Trening av hester til de mest fantastiske kunster har ikke bare
vært en kunst, men også helt nødvendig. Tenk
bare på hvor godt trent hestene som skulle brukes i krig måtte
være.
Flere konger har opp gjennom tidene etablert stutterier
og rideskoler der hester ble trent til å utføre imponerende
kunster. En av de mest kjente av disse er Den spanske rideskolen
i Wien. Denne rideskolen har til og med sin egen hesterase,
den hvite Lippizaneren.
Folk har til alle tider hoppet hinder over gjerder, porter og trestammer
i naturen. Men det er først i nyere tid dette har utviklet
seg til å bli en egen sportsgren. Antageligvis begynte man
å trene hester til å hoppe hinder i forbindelse med
trening til revejakt på de store godsene i Storbritannia.
Litt etter litt begynte man så å trene sprang fordi
det var gøy, og man arrangerte konkurranser. Idag er dette
en yndet sport blant mange ryttere over hele verden.
I sprangkonkurranser er det bare en hest med rytter på banen
av gangen som skal hoppe en hinderløype. I dressurkonkurranser
skal hesten gå og løpe pent med bøyd nakke og
gjøre grasiøse
kunster.
Arbeidshesten
Helt
siden man begynte å dyrke jorden har hesten vært en
god hjelper. Men det var først på 1000-tallet man
laget de første selene som gikk rundt halsen og foran brystet
på hesten. På den måten kunne man utnytte hestens
fulle kraft til tungt arbeid, slik som å trekke tunge lass
og pløye jorda.
På 1800-tallet ble tømmerdriften stor i Norge, og
det var hestene som måtte slepe tømmeret ut av skogen
til nærmeste elv der det kunne fløtes om våren.
Ofte måtte de gå med truger i dyp sne og trekke svære
tømmerstokker etter seg.
Under industrialiseringen ble små shetlandsponnier brukt
til å trekke vogner med kull ut av gruvene. Disse ponniene
levde hele livet under jorden og så aldri dagslys. Ponnier
har jobbet i gruvene i England helt frem til våre dager.
Til
Amerika kom hesten først på 1500-tallet med de spanske
erobrerne. Mange hester rømte fra sine eiere og levde vilt
i store flokker på prærien. Indianerstammer fanget
mange av dem og utviklet seg til å bli et av verdens dyktigste
rytterfolk.
I Amerika og i Australia brukes hesten særlig til kvegdrift,
dvs. til å passe på og fange inn kveg. Slik brukes
hestene den dag i dag.
|