Rensing av drikkevann
Metoder og utfordringer
Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Clipart.com
Filosofiske spørsmål:
Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 2. februar 2004
I
dag lever vi svært annerledes enn for 500 år siden.
Vi har alle slags maskiner til å lage ting og utføre
oppgaver for oss. Vi har dusj og do, biler og busser, vi har fabrikker
og kunstgjødsel. Alt dette forurenser luften og vannet som
vi er helt avhengige av for å leve. Mye av teknologien som
gjør at vi kan leve så komfortabelt som vi gjør
bidrar altså til å undergrave selve livsbetingelsen
vår: drikkevannet.
For å unngå at vi blir syke av skittent drikkevann,
må vi rense vannet før vi kan drikke det. Det er forskjellige
ting som kan gjøres for å rense vann, alt avhengig
av hvor skittent det er. En metode som kan benyttes er rensing ved
koagulering.
Rensing ved koagulering
At noe koagulerer, vil si at det klumper seg eller størkner
– slik f.eks. blod klumper seg og stivner når det kommer
i kontakt med luft utenfor kroppen. Vi bruker ofte kjemikalier med
koagulerende virkning for å rense vannet. Vannet pumpes inn
i et basseng der det tilsettes koagulerende kjemikalier som så
omdannes til geléklumper når de kommer i kontakt med
bakterier, jord og andre urenheter i vannet. Vannet pumpes så
over i et nytt basseng der geléklumpene, som nå er
fulle av skitt, synker ned på bunnen. Resten av vannet pumpes
videre, og dette vannet er nå nesten rent for skitt.
Rensing ved filtrering
Vannet pumpes nå gjennom et filter. Filteret består
av et lag med kull eller sand over et lag med småsten. Når
vannet sildrer gjennom dette filteret, setter det som er igjen av
skitt seg fast, og vannet kommer ut enda renere. Vannet renner så
ut i et tredje basseng der de gjenværende bakteriene skal
drepes.
Rensing ved desinfisering
Å desinfisere vil si å uskadeliggjøre smittestoff,
dvs. bakterier og virus, ved hjelp av varme og/eller kjemikalier.
Drikkevann desinfiseres som regel av kjemikaliet klor.
Dette er det samme kjemikaliet som brukes til å desinfisere
vann i svømmebasseng, og alle som har vært i et svømmebasseng
vil huske den særegne lukten av klor. Man har selvfølgelig
mye mindre klor i drikkevann enn i badevann, derfor lukter ikke
drikkevannet så sterkt. I de fleste byer er drikkevannet tilsatt
klor selv om det ikke er renset på andre måter.
Andre rensemåter
Man kan behandle vannet enda mer for å få det til
å smake friskt og godt. Ved å sprute vannet gjennom
luften, tar det f.eks. til seg oksygen. Oksygenet tar vekk dårlig
smak og lukt, og vannet smaker derved mye friskere. Inneholder vannet
mye jern, kan man la det renne ned en slags trapp. Jernet er tyngre
enn vann, og blir liggende igjen på trappetrinnene.
Mange byer tilsetter sitron eller soda i vannet for at ikke rørene
skal ruste. Andre tilsetter aktivert karbon for å fjerne kjemikalier
som allerede er tilsatt. Det er også noen land som tilsetter
fluor i vannet for å bedre tannhelsen til innbyggerne.
Konsekvenser ved tilsetning av kjemikalier
Vi har ikke full oversikt over hvordan kjemikaliene som tilsettes
drikkevannet virker på kroppen vår. Selv om det er lite
kjemikalier igjen i vannet når vi drikker det, får vi
disse tilsetningsstoffene i oss hele tiden opp gjennom hele livet.
I USA er det f.eks. et problem blant eldre at tennene sprekker fordi
de har fått i seg for mye fluor gjennom drikkevannet.
For alt vi vet kan kjemikalier i drikkevann være en medvirkende
årsak til mange av de helseplagene vi har i dag, og som vi
ikke kjenner årsaken til. Vannet rundt byene er imidlertid
ofte så skittent at vi antageligvis ville ha blitt syke av
å drikke det urenset. Derfor må vi ta sjansen på
å tilsette kjemikalier.
I Norge har vi forøvrig god tilgang på rent vann,
og vi tilsetter derfor lite kjemikalier. I andre land er det vanlig
at de som har råd til det kjøper vann på flasker.
Dette er som regel vann som er tappet fra kilder med veldig rent
vann, og som det derfor ikke har vært nødvendig å
tilsette kjemikalier.
Vi kan ikke sikre oss mot kjemikalier ved f.eks. å drikke
brus e.l. Disse drikkene er nemlig som regel basert på vann
av samme kvalitet som det vi har i springen. Dessuten er slike drikker
ofte tilsatt enda flere kjemikalier for at de skal holde seg, ha
fin farge osv.
Globale utfordringer
Diagrammet viser utviklingen av tilgangen på drikkevann
i verdens fattige land fra 1980 til 1990. Den mørkeste søylen
viser hvor mange millioner mennesker som i de to årene fikk
dekket sitt behov for drikkevann; den lysere søylen viser
det udekkede behovet.
Som vi ser har det skjedd en positiv utvikling i landdistriktene:
på de ti årene hadde nesten tre ganger så mange
mennesker fått dekket behovet sitt. I byene har utviklingen
ikke vært fullt så positiv: ca. 30% flere har fått
det vannet de trenger, men det udekkede behovet har likevel øket.
Ideer til filosofiske samtaler
- Ansvar for fremtiden
Har vi et ansvar idag for at menneskene som kommer etter oss
skal få rent vann? Eller er det riktig å overlate
til fremtidens mennesker å ordne opp? Hvis vi har et ansvar:
hvor langt inn i fremtiden strekker det seg? Har vi f.eks. ansvar
1000 år frem i tid?
- Livsstil og forurensning
Vår moderne, vestlige livsstil har skaffet oss mange fordeler:
vi trenger ikke å jobbe så mye og så hardt
som før, vi har varme hus og klær, vi har anledning
til å vaske oss oftere, vi har alltid tilstrekkelig med
mat osv. Men er dette grunner til å forurense verdens
vannressurser som alt levende er avhengig av? Hvis ikke, hvorfor
slutter vi ikke å forurense?
- Livsstil og natur
Dyrene og plantene har ingen glede av vår moderne livsstil.
For dem medfører den en forverring av deres livsvilkår.
Er det riktig at vi mennesker skal få det bedre så
lenge dyr og planter får det verre? Er det viktigere at
mennesker lever godt enn at planter og dyr lever godt? Hvorfor,
hvorfor ikke?
- Konsekvensene av våre handlinger
Vi tilsetter kjemikalier i vannet uten å vite helt sikkert
hvordan disse påvirker kroppen vår over tid. Er
dette forsvarlig? Eller kan det i noen tilfeller være
akseptabelt å gjøre ting som vi er usikre på
konsekvensene av? Er det greit så lenge fordelene med
å gjøre det er så store? Er det mulig på
forhånd å bli kjent med alle konsekvensene av våre
handlinger?
- Å ta problemene på alvor
Det er i hovedsak den rike del av verden som står for
forurensningen av drikkevannet på jorden. Men mens de
rike kan kjøpe seg rent vann i butikken, må de
fattige fortsette å drikke det skitne vannet. De rike
begår altså en dobbelt «synd»: først
forurenser de drikkevannet, så kjøper de seg ut
av situasjonen istedenfor å gjøre noe med den.
Hva skal til for at den rike del av verden virkelig tar disse
problemene på alvor? Spiller det noen rolle hvor mange
fattige som dør i mellomtiden? Er det først når
problemene melder seg for de rike selv at noe kommer til å
skje?
|
|
|