|
|
Sigbjørn Obstfelder
Jeg ser
Filosofiske spørsmål:
Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 15. november 2003
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.
En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler sig. Solen
blev borte.
Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende
heste.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser . . .
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt . . .
Ideer til filosofiske samtaler
- Dikt prøver gjerne å fortelle oss noe annet enn
akkurat det de beskriver. Hva er det egentlig dette diktet handler
om? Handler det om menneskets opplevelse av verden, av menneskets
betydning i verden, eller kanskje om hva det vil si å
være et menneske?
Kan vi lære noe om Obstfelders syn på mennesket
gjennom å lese dette diktet? Er mennesket betydelig eller
ubetydelig, lykkelig eller ulykkelig - eller kanskje mennesket
ifølge Obstfelder egentlig har noe opphøyet og
hellig i seg, som det aldri får virkeliggjort? Hvordan
opplever du det menneskesynet som du møter i diktet -
er det noe sant i det?
Hva har vårt syn på verden å si for vår
oppfatning av oss selv? Er det mulig å se på mennesket
som noe stort og viktig når vi til stadighet blir minnet
om hvor små vi er?
- Det er en stor kontrast mellom den kanskje overveldende friheten
universet representerer og de små, men trygge, forholdene
vi opplever i det daglige. Man skulle tro at vi ville foretrekke
friheten. Allikevel trekkes vi mot jorden - akkurat som regndråpen
i diktet. Hva kan egentlig regndråpen representere? Og
hvorfor blir vi med regndråpen ned på jorden og
forholder oss til alt det dagligdagse? Er tryggheten (og kanskje
hensynet til andre mennesker) viktigere enn friheten - eller
er vi bare rett og slett feige?
Dessuten: kan vi ikke også noen ganger oppleve frihet
når vi er sammen med mennesker? Hva må til for at
vi skal kunne oppleve frihet når vi er sammen med andre
mennesker?
- Dette diktet heter «Jeg ser», og det beskriver
det frie univers, tyngdekraften og de små forhold nede
på jorden blant menneskene. Men kan en som betrakter noe
samtidig oppleve seg som en del av det han/hun betrakter? Eller
blir alt man betrakter tilslutt bare «underlig»
- slik Obstfelder beskriver jorden?
Kanskje skyldes denne «underlige» opplevelsen at
vi søker noe som vi ikke finner? I tilfelle: er det fordi
det vi søker ikke finnes eller er det fordi vi ikke ser
på riktig måte?
Har du noen ganger følt deg fremmed selv om du er på
steder og sammen med mennesker du kjenner? Har du følt
deg fremmed for deg selv? Hva må til for å kunne
oppleve at man hører hjemme et sted? Og hva må
til for at man skal kunne føle seg hjemme i seg selv?
|
|
|
|
|