Ideer til filosofiske samtaler

---

1. Hva er egentlig vitsen med å skrive et dikt om regn? Er det for å lære oss noe nytt om regnet? Eller for å sette oss i en bestemt stemning? For å få oss til å lengte etter regn? For å få tiden til å gå mens vi venter på solen og varmen? Hva er egentlig vitsen med å skrive dikt? Hva er egentlig vitsen med å skrive noe i det hele tatt? Hva er egentlig vitsen med å leve?
2. Vann er bløtt og flytende, men når det blir kaldt, fryser det til is og blir hardt som sten. Fjellet er hardt, men når det smelter, blir det til bløt og flytende lava.

   Noen mennesker er bløte og milde som vannet, men hvis de møter motgang, kan de bli sinte og harde. Andre er tøffe og harde på overflaten som fjellet, men når de først blir ordentlig kjent med noen, så åpner de seg og blir vennlige og koselige.
   
   Er det bedre å være som fjellet enn som vannet? Eller er det best å være som vannet? Er det mulig å være enten det ene eller det andre, er det noen som bare er bløt og mild eller bare hard og brysk?

3. Hva mener Obstfelder når han sier at «en er en og to er to»? Gir denne setningen noen mening i det hele tatt? Hadde det gitt mere mening om han hadde fortsatt «tre er tre og fire er fire og fem er fem osv.»? Er det regndråper han snakker om eller er det noe annet?
   
   Det finnes uttrykk i språket som ligner på denne setningen. F.eks. sier vi «dett var dett» når vi er ferdig med noe. Eller voksne sier av og til med et smil at «barn er barn» når barna gjør noe som de voksne selv ikke tør, f.eks. å stille vanskelige filosofiske spørsmål. Men sier disse uttrykkene oss noe om hva Obstfelder har ment med setningen sin?
   
   Eller kanskje han ikke mente noe spesielt med det. Kanskje han skrev det slik fordi det passer så fint med rytmen i diktet :-)