|
|
Bondereisningen
«Den store skrekken»
Tekst/illustrasjoner:
Anne Schjelderup/Clipart.com
Filosofiske spørsmål:
Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt
Sist oppdatert: 8. februar 2004
Det
har vært mange bondeopprør i Europa, men få har
fått så store politiske og samfunnsmessige konsekvenser
som «den store skrekken». Kanskje er det helt tilfeldig
at dette bondeopprøret oppstod i Frankrike nettopp under
revolusjonen. Men en ting er sikkert; ikke noe bondeopprør
har fått så umiddelbare og dramatiske politiske konsekvenser.
Den økende fattigdommen blant bøndene hadde ført
til mange bondeopprør i Europa på 1700-tallet. Også
i Frankrike var stemningen blant mange bønder på bristepunktet,
etter flere år med sviktende avlinger. Misnøyen rettet
seg først og fremst mot lensherrene og den priviligerte adel
som helhet.
Redsel for røvere
Da det plutselig, på fire forskjellige steder i landet, oppstod
rykter om røverbander som herjet landet, plyndret gårder
og brente landsbyer, brøt det ut opprør blant bøndene.
De bevæpnet seg med det de hadde av økser, høygafler
og kniver for å forsvare seg mot røverne.
Mange bønder mente det var adelen som hadde utstyrt røverne
med våpen, og da det ikke kom noen røvere, vendte de
seg mot lensherrene og godseierne og stormet deres borger og slott.
Lensherrene flyktet, ofte hals over hode, mange steder ble slottsarkivene
brent, og enkelte steder ble også mange mennesker drept og
skadet.
Ny giv for nasjonalforsamlingen
Samtidig hadde forhandlingene i nasjonalforsamlingen stått
mer eller mindre fullstendig i stampe siden forsamlingen ble opprettet.
Adelens og borgerskapets interesser var alt for forskjellige til
at det var noe egentlig grunnlag for forhandlinger. «Den store
skrekken» fikk imidlertid fart på forhandlingene.
Nasjonalforsamlingen visste at det bare var to måter å
stoppe bondereisningen på, enten ved militær makt (ved
å sende soldater for å slå ned opprøret)
eller ved politiske innrømmelser. Sendte man militæret
mot bøndene, kunne imidlertid kongen og regjeringen rette
de samme militære styrkene mot nasjonalforsamlingen og dermed
stanse revolusjonen. Nasjonalforsamlingen kunne jo ikke være
sikre på at alle innen det militære støttet revolusjonen.
Det var derfor altfor farlig å sende militære styrker
mot bøndene.
Politiske innrømmelser (dvs. løfter om bedre levevilkår)
ble derfor sett som det eneste reelle alternativ. Dette åpnet
veien for de gjennomgripende samfunnsforandringene som borgerskapet
kjempet for. Inntil da hadde ikke adelen vært villige til
å gå med på noen forandringer som ville rokke
ved deres privilegier. Nå, som de hadde grunn til å
frykte både for gods og liv, ble de plutselig imøtekommende.
Revolusjonens pinsenatt
Kong Ludvig XVI's kone, Marie Antoinette (Bilde: Clara Tschudi,
«Hofliv», Kristiania 1915)
Mange adelsmenn var også inspirert av opplysningstankene
og hadde hatt et ønske om å komme tredjestanden (dvs.
de som ikke var adelsmenn eller prester) i møte. Men ingen
hadde våget å være den første til åpent
å stå frem med dette. Når nå en ung adelsmann,
som reaksjon på nyheten om «den store skrekken»,
reiste seg og foreslo å komme bøndene i møte,
avstedkom dette et skred velvillighet i forsamlingen.
Inspirert av opplysningstidens idealer reiste den ene etter den
andre av representantene seg og foreslo den ene reformen mer radikal
enn den andre. Natten mellom 4. og 5. august kalles «revolusjonens
pinsenatt». I løpet av denne ene natten ble stendersamfunnet
avviklet og med dette samtlige føydalrettigheter,
deriblant skatteprivilegiene, avskaffet.
Da den nye konstitusjonen ble presentert for kongen dagen etter,
nektet han imidlertid å skrive under. Kongen var på
den tiden under sterk innflytelse av hoffet, som bestod av såkalt
høyadel, de rikeste og mektigste adelsfamiliene, og ikke
minst av sin hustru Marie Antoinette. Derfor kalte han inn militære
styrker for å forberede et statskupp.
Ideer til filosofiske samtaler
- Dårlige avlinger, sult og frykt for røvere førte
til at bøndene gikk til opprør mot lensherrene.
Men var det lensherrenes skyld at det kom røvere og at
avlingene ble dårlige? Hvis ikke, var det da riktig av
bøndene å angripe lensherrene? Kan det noen ganger
være på sin plass å «rette baker for
smed»? Hvem er i så fall «smeden/smedene»
i dette tilfellet? Kan man noen ganger bli så sint og
redd at man bare må la det gå ut over noen, uansett
om de er skyldige eller ikke? Kan slik adferd noen ganger være
riktig, andre ganger være feil? Er det verre å utnytte
noen som har det vanskelig enn noen som har det bra? Er vi bedre
rustet mot dårlig behandling når vi har det bra
enn når vi har det dårlig?
- Frem til «den store skrekken» hadde forhandlingene
i nasjonalforsamlingen stått i stampe fordi adelen ikke
ville gi avkall på noen av sine privilegier og rettigheter.
Men når de nå fryktet for sitt liv og sin eiendom,
var det plutselig ikke måte på hva de var villige
til å ofre for fellesskapet.
Tror dere frykten for liv og eiendom gjorde adelen mer «altruistiske»
(dvs. innstilt på gjøre godt for andre mennesker
uten å få noe igjen for det)? Eller tror dere at
adelen handlet i ren egeninteresse her? Kan frykten ha gjort
at de følte seg avhengige av fellesskapet, og derved
var villige til å gi mer for det? Kan frykt gjøre
oss mer generøse? Når tror dere behovet for å
være del av et fellesskap er størst; når
vi føler oss svake eller når vi føler oss
sterke?
- Mange adelsmenn hadde lenge ønsket å foreslå
endringer til det beste for fellesskapet, men ingen turte å
være den første. Hvorfor tror dere at det ble så
mye lettere etter at en ung adelsmann hadde tatt det første
initiativet? Hvorfor er det så vanskelig å være
den første til å si noe som de andre kan være
uenige i? Hva er det som likevel får noen til å
bli den første? Kan noe av det følgende være
grunner til å bli den første:
– særlig godt utviklet mot?
– fryktløshet og dumdristighet?
– respektløshet for andres meninger?
– manglende evne til å ta hensyn til andre?
– spesiell trang til å vise seg frem?
– evne til alltid å si sannheten?
– ansvarsfølelse overfor det man oppfatter som
rett og riktig?
- Kongen ble av de fleste beskrevet som en snill og beskjeden
mann. Selv mannen som stod fremst i å presse frem hans
henrettelse – Maximillian Robespierre – hadde ingenting
å utsette på kongen, og sa at han var «de
fattiges venn». Men han sies også å ha vært
svak overfor sin kones og hoffets innflytelse. Når nasjonalforsamlingen
laget en konstitusjon som skulle lette bøndenes kår,
nektet han å skrive under, og kalte inn militære
styrker for å forberede et statskupp.
Hvorfor tror dere kongen lot seg påvirke så sterkt
av hoffet og Marie Antoinette? Han var jo konge, hvorfor gjorde
han ikke hva han selv trodde på, men heller det hans venner
sa?
Har dere noen gang opplevd å bli presset av vennene deres
til å gjøre ting dere egentlig ikke trodde var
riktig? Er det vanskelig å gå mot sine venner? Kan
man tape noe på å gjøre det? Hva kan man
i tilfelle tape? Kan man vinne noe på å gjøre
det? Hva kan man i tilfelle vinne?
|
|
|
|
|